Logistikk og trav: Varig Orkla Arena - Min barndoms dal – Travsportens vugge

Denne uken var jeg innom Varig Orkla Arena. Det satte minnene i kok. Ikke minst minnene om et gårdsbruk.

La det være en sommerlektyre. Men les dette!

Det var en krevende logistikk å flytte "nye Leangen" til Orkdal, et anlegg som er inspirert av både Operaen og Gardermoen.

For nettopp nærhet mellom folk og hester er noe av tanken bak utformingen av Varig Orkla Arena.

I dag har travsporten i Midt-Norge fått et unikt opplevelsessenter hvor folk kommer tett på hestene, utøverne og sporten.

Det nye Regionanlegget har et oppløp på hele 240 meter, og som er lengst i Skandinavia.

Drømmen er at banen skal få tilnavnet «Rekordbanen». Selve banen er på 1100 meter, og alt ligger til rette for at de fartsglade skal få sitt.

Midt-Norges nye travbane på Fannrem i Orkland kommune, Varig Orkla Arena, har fått sin berettigede plass i det mange betrakter som travsportens vugge.

Fikk et nytt liv

En 1100 meter lang travbane til rundt 400 mill. kroner erstattet Orkdal Tråvpark, også en flott 800 meters bane på Fannrem som ble åpnet for 32 år siden.

Min far hadde en svært sentral rolle, og var en viktig bidragsyter, til at «Travsportens Vugge» fikk nytt liv på 1990-tallet.

John P. Wolden, som nå er borte, er for øvrig fetter til trenerlegenden Nils Arne Eggen.

Eggen, som døde i januar 2022, 80 år gammel, var også sterkt knyttet til sporten i lokalsamfunnet på Fannrem.

Jorda og grunnen til denne travparken tilhørte vår familiegård.

Min far var selv svært trav- og kulturinteressert, og så salget av 80 mål jord til trav- og kulturformål som en god, og viktig, gjerning.

Undertegnede, som var odelsgutt til gårdsbruket Megården, har bare lyst til å fortelle denne lille historien.

For minnene ligger der, med travlegender-navn som Jomar Blekkan, Ulf Thoresen og lokalstorheter som Erik Garberg og Harald Kvåle med flere, og som ligger langt fram i pannebrasken.

Jeg må vel også innrømme at minnene kommer ganske nært når John P. Woldens barnebarn, Anders og Vegar Wolden, støtt og stadig er fremme i tetsjiktet blant dagens generasjons travkusker og travtrenere.

Bjerke-trener Anders Wolden opplever stadig topp-dager med blomsterkranser, om det så er på Bjerke eller Märtha-løpene på Biri.

Jernbane-logistikk med oldefar

Det er skrevet historier om jernbanen som aldri ble bygget: Orklabanen.

Hvis den hadde blitt bygget, kunne min oldefar reise fra Østbanestasjonen, en ti minutters spasertur fra Stortinget, til Fannrem stasjon og spasere et par hundre meter hjem til Megården.

Den ville ha knyttet sammen Orklaområdet med Trondheim og Nordmøre.

Banen ble vedtatt bygget, men først skulle Dovrebanen bygges fram til Trondheim.

Deretter skulle strekningen Berkåk og nedover Rennebu, Meldal og Orkdal bygges.

Først i 1956 ble prosjektet endelig skrinlagt. Orklabanens fremste talsmann var John Ivarsen Wolden.

Oldefar var ordfører i Orkdal fra 1902 til 1916 og stortingsrepresentant for Venstre fra 1904-1909 og 1913-1930.

Han var i alle år medlem i jernbanekomiteen, nestformann 1913-24. Fra 1927 var han også medlem av utenriks- og konstitusjonskomiteen.

Oldefar var også president i Odelstinget 1921-24 og i Stortinget 1925-26.

Politikeren og bonden døde 19. juni 1950, 89 år gammel.

En liten historie om livet før jeg forlot hjembygda og dro ut i verden:

Da ”Buster´n” kom til gårds - Et vidunder av en ”jernhest”

Familien hadde investert i en splitter ny, rød Volvo BM 400 Buster. Jeg var bare 15 år, og ventetiden kan bli lang når du venter på et vidunder. All ventingen til tross, det var bare stort og nesten ubeskrivelig da traktoren kom til gårds en maidag i 1967, og våronna kunne begynne.

Buster´n var nemlig ikke noe hva som helst. Som en av de mest populære traktorene på 60- og 70-tallet skulle den bidra til en bedre gårdsdrift.

Ny ”jernhest”

For meg som 15-årig odelsgutt, og som hittil hadde vært vant med hest og kjerre, var det selvfølgelig noe stort i gjære da det ble bebudet en ny ”jernhest” til gårds. Men vidunderet lot vente på seg. Jeg oppsøkte nabo Felleskjøpet daglig med spørsmålet: Kommer den snart?

Felleskjøpet AS sto den gangen for leveransen av det meste av det lokale bønder trengte.

For at traktoren skal gjøre nytte for seg, må det også en del utstyr til.

Derfor var det investert i en ny og blå Bøgballe kunstgjødselspreder, en Klettskuffe (en slik som kan henges bak på traktoren og brukes til å kjøre ut naturgjødsel fra gjødselkjelleren og ut på jordet), en 24-tinners harv og en tre-skjærs plog fra Kverneland, og sist, men ikke minst, en Moelven-henger, klar til bruk.

Moelven var et kjent begrep i landbrukskretser på den tiden og hadde monopolstatus på traktorhengere.

Det var før Orkel AS, en av Trøndelags største industribedrifter, begynte å gjøre seg gjeldende på traktorhengermarkedet.

I siste halvdel av 60-tallet utviklet bedriften en traktortilhenger med treveis tipp. Siden har ”Orkel-hengeren” blitt et begrep innen landbrukstransport.

Bedriften, som ligger bare et steinkast fra hjemgården min, har i dag en betydelig del av landets traktorhengermarked og landbruksmaskiner.

Den store dagen

Tilbake til ventetiden. Jeg lurte ofte på hvordan det skulle gå med de over 200 målene med jord som både måtte pløyes, harves og gjødsles. Hesten var jo også borte for godt.

For å si det rett ut, den var blitt til pølse, bearbeidet av slakteriet, som også var nabo til gårdsbruket.

Så kom den store dagen. Felleskjøpets lastebil trillet en maidag inn på gårdstunet med det røde vidunderet av en traktor på plattingen, merket Volvo Bolinder Munktell (BM) 400 Buster.

Med denne leveransen fulgte også en hale med slektninger, tanter, onkler og naboer. Blant de som ivret etter å se vidunderet, var nabo og den ikke ukjente Rosenborg-treneren, Nils Arne Eggen. Ikke bare var han en helfrelst traktortilhenger, han var også opptatt av hva fetter John (min far) hadde investert i.

Alle var rett og slett vitne til en stor, historisk begivenhet.

Så kom våronna

Våronna kunne begynne. Etter en ukes tid, hvor jeg hadde kjørt traktor nærmest natt og dag, var åkeren klar for såing, og nabobonden kom med traktoren og såmaskin på slep. Vi leide både såing og tresking av kornet den gangen.

I tillegg til tradisjonelle gårdsoppgaver ble Buster´n også brukt til å frakte tømmer (orstranger), som jeg selv hadde hogd i gårdsskogen. Lasten med ferdig-hogst kjørte jeg på Moelvenhengeren til ”Sponplaten”.

Dette var å ta sjanser. Siden jeg ikke hadde fylt 16 år, hadde jeg ikke lov til å ferdes på offentlig vei med traktor.

Historien viser imidlertid at alt gikk bra.

Følg med!

Det kommer flere historier om logistikk og mitt liv.

Hilsen redaktøren